Våren kom, han dyrket sin lille jord og satte potet. Det var nu blit en større buskap, hver gjeit hadde fåt tvillinger, det var syv gjeiter med småt og stort i marken. Han utvidet fjøset med fremtiden for øie og satte også et par ruter ind hos dyrene. Det lysnet, det dagedes i alle måter.
En dag så kom hjælpen. Hun krysset længe frem og tilbake opi i lien før hun våget sig frem, det blev kvæld før hun kom sig til det, men så kom hun en stor, brunøiet pike, hun var så frodig og grov, med tunge gode hænder, med komager på føtterne skjønt hun ikke var lap og med en kalveskinds sæk på ryggen. Hun kunde være ute i årene, høflig talt op til tredive.
Hvad hadde hun at frygte, men hun hilste og skyndte sig at si: jeg skulde bare over fjældene og derfor så gik jeg denne veien. Nå, sa manden. Han forstod hende bare såvidt, hun talte utydelig og vendte desuten ansigtet bort. Ja, sa hun. Og det er så meget til lang vei! Ja, svarte han. Skal du over fjældene? Ja. Hvad skal du der? Jeg har folket mit der. Nå, har du folket dit der. Hvad du heter? Inger. Hvad du heter? Isak. Nå, Isak. Er det du som bor her? Ja her bor jeg og slik som du nu ser det. Det skulde vel ikke være uvennes! sa hun rosende.
Han var blit en hel kar til at tænke sig om og nu faldt det ham ind at hun var kommet ens ærend, ja at hun var gåt hjemmefra som i forgårs og skulde bare hit. Hun hadde kanske hørt at han manglet kvindfolkhjælp.
Gå ind og hvil føtterne, sa han.
De gik ind i gammen og åt av hendes niste og drak av hans gjeitmælk; så kokte de kaffe som hun hadde med i en blære. De koset sig med kaffe før de gik tilsengs. Han lå og var grådig efter hende om natten og fik hende.
Om morgningen gik hun ikke igjen og hele dagen gik hun heller ikke igjen, men var til nytte og mælket gjeiterne og skuret kjørler med fin sand og fik dem rene. Hun gik aldrig mere. Inger hette hun. Isak hette han.
Så blev det et andet liv for den ensomme mand. Det var nu det at hans kone talte utydelig og idelig vendte sig bort fra folk for hareskårets skyld i hendes ansigt, men det var intet at klage over. Uten denne vansirede mund var hun vel aldrig kommet til ham, hareskåret var hans held. Og han selv, var han uten lyte? Isak med jærnskjægget og den altfor rotvoksede krop, han var som en gruelig kværnkall, ja han var som set gjennem en hvirvel i ruten. Og hvem andre gik med et slikt opsyn i ansigtet! Han syntes hvert øieblik at kunne slippe et slags barrabas løs. Det var meget at ikke Inger rændte sin vei.
Hun rændte ikke. Når han var borte og kom hjem igjen var Inger ved gammen, de to var ett, gammen og hun.
Det blev et menneske mere at forsørge for ham, men det lønnet sig, han slap mere bort, han kunde få røre sig. Der var nu elven, en hyggelig elv og foruten det at den var hyggelig av utseende også det at den var dyp og strid, det var ingenlunde en ringe elv og den måtte komme fra et stort vand opi fjældet. Han skaffet sig fiskeredskaper og søkte vandet op, han kom hjem igjen om kvælden med en bør ørret og røyr. Inger tok imot ham med forundring og var overvældet og ikke bedre vant, hun slog hænderne sammen og sa: du store verden for dig! Hun mærket vel at han syntes om hendes ros og blev stolt over den, hun sa endnu flere gode ord: at hun hadde aldrig set slikt, at hun forstod ikke hvorledes han hadde båret sig ad!
Også på anden måte var Inger velsignet. Skjønt hun ikke hadde noget herlig hode med forstand i så hadde hun to sauer med lam hos en eller anden av sit folk, og dem hentet hun. De var det nødvendigste som kunde hjembringes til gammen nu, sauer med uld og lam, fire liv, buskapen økedes i stor målestok og det var et regnestykke og en forunderlighet hvorledes den øket. Inger hentet desuten klær og andre småting som hun eiet, et speil, en tråd med nogen pene glasperler på, karder og rok. Se, drev hun på slik blev det snart fra gulv til tak og gammen kunde ikke rumme alt! Isak blev naturlig bevæget ved denne jordiske middel, men taus som han altid var hadde han ondt for at uttale sig, han rugget ut på dørhellen og så på veiret og rugget ind igjen. Javisst hadde han været svært heldig og han kjendte mere og mere forelskelse i sig, dragelse, eller hvad det kunde kaldes.
Du skal ikke vør med så meget! sa han. Jeg har endda mere et sted. Og så har jeg han Sivert morbror, har du hørt om han? Nei. Ja han er en rik mand. Han er herredskasserer for bygden.
Forelskelse gjør den kloke dum, han vilde vise sig velbehagelig på sin måte og gjorde formeget av det: hvad jeg skulde sagt, sa han; du gjør ikke at hyppe poteten. Jeg skal hyppe han når jeg kommer hjem i kvæld.
Dermed tog han øksen og gik tilskogs.
Hun hørte ham hugge i skogen, det var ikke langt borte, hun hørte på braket at det var store trær han fældte. Da hun hadde hørt på det en stund gik hun ut på akeren og gav sig til at hyppe poteten. Forelskelse gjør den dumme klok.
Han kom hjem om kvælden og drog en uhyre tømmerstok i rep. Å den aldeles grove og troskyldige Isak, han larmet det han kunde med stokken og kremtet og hostet for at hun skulde komme ut og bli ikke så lite slagen over ham.
Jeg mener du er gal! sa hun også meget rigtig da hun kom. Du er da vel Et menneske! sa hun. Manden svarte ikke. Faldt ham ikke ind. At være litt mere end et menneske mot en tømmerstok var ikke noget at snakke om. Og hvad du skal ha den stokken til? spurgte hun. Nei det vet jeg Ikke, svarte han kostbar.
Men nu så han at hun alt hadde hyppet poteten og det gjorde hende næsten like så dygtig som han. Det var ikke efter hans sind, han løste repet av stokken og gik med det. Går du igjen? spurte hun. Ja, svarte han forarget.
Han kom med en stok til, blåste ikke og larmet ikke, men drog den bare som en okse frem til gammen og la den ned.
Han drog i sommerens løp mange tømmerstokker til gammen.
II
En dag så la Inger atter niste i sin kalveskinds sæk og sa: Nu går jeg over til folket mit igjen en snoptur. Nå, sa Isak. Ja jeg skulde ha snakket med dem som snarest.
Isak fulgte ikke ut med hende med det samme, men drygde længe. Da han endelig rugget ut på dørhellen og aldeles ikke lot nysgjærrig og fuld av tunge anelser holdt Inger på at forsvinde i skogkanten. Hm. Kommer du igjen? ropte han og kunde ikke bare sig. Kommer jeg ikke igjen! svarte hun. Du aper! Nå.
Så var han alene igjen, jaja Herregud! Med sine arbeidskræfter og sin arbeidslyst kunde han ikke gå ut og ind i gammen og bare være i veien for sig selv, han begyndte at gjøre noget, ry tømmer, telgje stokkene flate på to sider. Han drev på til kvælden, så mælket han gjeiterne og gik tilsengs.
Øde og stille i gammen, det tidde tungt fra torvvæggene og fra jordgulvet, han var dypt og alvorlig alene. Men rokken og karderne var på sin plass og perlerne på sin tråd lå vel forvaret i en pose under taket, Inger hadde intet tat med sig. Men Isak var så uendelig dum at han blev mørkræd lyse sommernatten og så både det ene og det andre snike sig forbi ruterne. Da klokken efter lyset kunde være omkring to stod han like så godt op igjen og åt frokost, et uhyre grøtfat for hele dagen, så han skulde slippe at hæfte bort tiden med ny koking. Han brøt nyland tilkvælds, et tillæg til potetakeren.
Han skiftet med at ry tømmer og bryte jord i tre dager så vilde vel Inger komme imorgen. Det var ikke formeget om han hadde fisk til hende når hun kom, men han vilde ikke ta benveien og likefrem gå imot hende op gjennem fjældet, men gjøre en omvei til fiskevandet. Han kom ind i ukjendte regioner av fjældet, her var nu gråt berg og brunt berg og her var småsten så tunge at de kunde være av bly eller kobber. Her kunde være meget i disse brune stenene, kanske både guld og sølv, han forstod sig ikke på det og det samme kunde det være for ham. Han kom til vandet, fisken nappet godt om natten i det myggfulde veir, det blev igjen en bør av røyr og ørret og Inger skulde få se! Da han gik hjem igjen om morgningen den samme omvei som han var kommet fandt han på at ta med sig et par av de tunge småstener fra fjældet, og de var brune med mørkeblå flækker i og så mægtig tunge.